Det eneste som kan redde oss nå er bønn!

05/01-09 - Frikirken

- For meg som har vært i Gaza mye og har gode venner der, er det ubeskrivelig hjerteskjærende å se og høre nyhetene om de enorme lidelsene folket i Gaza går igjennom, skriver misjonssekretær Karin Riska som har bodd i Jerusalem i 5 år.

Dessverre må jeg i dag, sammen med resten av verden konstatere at skepsisen ble ikke gjort til skamme, tvert imot! Det er andre uken med full krig i Gaza. Og selv om det har vært mye uro i Gaza i de senere år, må vi helt tilbake til 6-dagerskrigen i 1967 for å finne en like stor og alvorlig krig som nå føres i Gaza.

 Nyhetsbildet er fullt av traumatiske scener fra Gaza, av døde og lemlestede mennesker, mange av dem barn. For barna er jo dette mest traumatisk, enten de er palestinere i Gaza eller israelere som lever i nærheten av Gaza. Uskylden deres gjør jo at vi blir ekstra berørt når vi ser dem lide. En palestinsk venn i Jerusalem fortalte meg på telefonen i dag at når han ser synet av lidende og skadede barna i Gaza, så er resten av dagen ødelagt. Jeg kjenner meg igjen i den følelsen, og dessverre ser vi fryktelige mange slike bilder nå.

Bakenfor de offisielle tallene om skadede og døde, finnes også store mørketall, om store psykiske skader som følge av krigføringen, ikke minst hos barna. Barn og voksne som blir syke og dør som en indirekte følge av krigen. I går hørte jeg den tragiske historien om ei 15 år gammel jente som døde av astmaanfall, fordi hun var så skrekkslagen at hun ikke fikk puste. Det er vinter og kaldt i Gaza, og med ingen elektrisitet og sønderskutte vinduer, blir det fryktelig kaldt, selv om de ikke opplever norske vintertemperaturer. Det fører til mer sykdom og død.

Det er mange sterke meninger om både Hamas og Israel. I opphetede diskusjoner, er det lett å glemme at det er mennesker som deg og meg som lider. Enten de er palestinere eller israelere, lever de i stor frykt og ønsker fred. (Med unntak av de mest ekstreme.)

Å forestille seg hvordan det er inne i Gaza nå, hvor de blir bombadert fra luften og sjøen, og på bakkeplan, eller for de israelske naboene som blir bombadert med raketter fra Gaza, er umulig for oss her i verdens fredeligste hjørne å forestille oss. Dette dreier seg om ufattelig menneskelige lidelser.
Jeg har også sterke meninger om både Israels og Hamas’ oppførsel, men først og fremst kjenner jeg på en enorm fortvilelse over all elendigheten feilslått politikk nå har ført til, og hvor ufattelig mange som lider som følge av det.

For meg som har vært i Gaza mye, og har møtt mange flotte mennesker og har gode venner der, er det ubeskrivelig hjerteskjærende å se og høre nyhetene om de enorme lidelsene folket i Gaza går igjennom. Gazas befolkning på 1,5 millioner innbyggere, lever i et verdens tettest befolkede område. De har ingen plass å rømme til. Tilfluktsrom har de i liten grad, og grensene er stengt; så de kommer seg heller ikke ut. Jeg er glad for at enken og barna til Rami Ayyad, som ble myrdet i fjor høst, kom seg ut fra Gaza dagen før det smalt. Det er virkelig noe å takke Gud for at de ble spart for å oppleve disse grusomhetene på nært hold.

Jeg pratet med en venninne i Gaza på telefon i går, som forteller at de har vært uten strøm og vann i flere dager. De er hjemme hele tiden, og oppholder seg i det rommet som er tryggest. De er livredde og fortvilet. Hun klamrer seg fortsatt til et lite håp om at det vil bli bedre i fremtiden, men jeg hører at det håpet er i ferd med å forsvinne. Samtidig som det er godt å prate med min venninne, kjenner jeg meg utrolig maktesløs. Jeg fortalte henne at jeg skulle så gjerne gjort noe mer enn å be. Hennes svar vitner om en sterk tro: ”Å be er det viktigste du kan gjøre, det er det eneste som kan redde oss nå.” Midt i alt det forferdelige hun går igjennom, oppmuntrer hun meg!

En av mine venner i Jerusalem fortalte meg i dag: ”Det er vanskelig å konsentrere seg om andre ting enn Gaza nå, alt annet blir lite viktig å jobbe med.” Jeg deler den følelsen. Og da er altså det viktigste vi kan gjøre for Gaza å be. Så folkens; La oss be! La oss be om fred for Gaza og landet for øvrig. Be for befolkningen som nå lever i stor frykt, sorg og lidelse.

Be også for våre utsendinger i Jerusalem, Ingjerd Grimstad og Silje Wiig Andersen, samt teamet på 5 fra Gå Ut Senteret, som også nå befinner seg i Jerusalem, og vi har ansvaret for. De føler seg heldigvis trygge, og har det bra. Men de er også preget av den spente situasjonen, og folks uro for mulig eskalering av konflikten utenfor Gaza også. Be også for våre medarbeidere i Det Israelske og Det Palestinske Bibelselskapet, og i Eliasmenigheten i Haifa.

Av Karin Riska,
misjonssekretær ved Frikirkens hovedkontor