|
-Kirkeledere må gå foran i å bli kjent med innvandrere 14/05-09 - Nina Dalseth, Frikirken -Kirke- og menighetsledere må gå foran i å bli kjent med innvandrere. De må komme over fremmedfrykt og hjelpe menighetene til dette, sier Arlington Trotman, formann i Churches Comission of Migrants in Europe.
Kommisjonen driver et økumenisk arbeid mot rasisme og diskriminering, for likeverd i et multikulturelt Europa. Trotman er teolog, har vært prest i mange år og er tidligere sekretær i et kirkelig arbeid for raserettigheter i Storbritannia og Irland. I slutten av mars besøkte han Norge og talte på en konferanse i regi av Kristent Interkulturelt Arbeid. Temaet var ”Kristne innvandrere er ikke innvandrere i kirken – de er hjemme.” Trotman har selv opplevd å bli utestengt fra kirken som innvandrer fra Barbados til Storbritannia. Budbæreren fikk et møte med ham en ettermiddag på Majorstua. Nittenåringen Arlington Trotman kom til London i 1970, og fant naturlig veien til nærmeste kirke første søndag i det nye landet. – Det var en baptistmenighet. Etter gudstjenesten kom presten bort til meg og spurte: ”Hvem inviterte deg?” Det kan jo tolkes på to måter, men måten han sa det på pekte klart i negativ retning. Han sa egentlig ”Du skal ikke være her”. Han henviste meg deretter til en kirke med innvandrere. Det viste seg å være et skolelokale som noen svarte leide for å holde gudstjenester. Han var ikke den eneste som opplevde dette. Storbritannia ønsket folk fra kolonien Barbados velkommen for å være med i gjenoppbyggingsarbeidet etter andre verdenskrig. Svært fattige mennesker grep sjansen. Men etter ti år snudde tonen fra myndighetene, befolkningen, - og kirken: - ”Vi ønsker dere ikke her lenger. Dra tilbake!” var budskapet. Det førte til opprør og sammenstøt i Nottingham, det første i 1958, mellom unge britiske skinheads og immigranter. De fleste av innvandrerne fra Barbados gikk i menigheter, anglikanske, baptistiske og andre. Også der ble de ekskludert. - Ble det virkelig gjort i ord? - Ja, de fikk beskjed om at de ikke skulle komme mer. ”Hvis dere kommer, vil ikke mine egne sognebarn komme” ble det sagt. Det førte til etableringen av mange menighetsfellesskap i hjemmene. Stereotypier finnes fortsatt Trotman tror at kolonialistiske holdninger til under- og overmennesker fortsatt henger igjen i europeisk tenking. - Dette ble formidlet i kirken fra tiden det ble drevet slavehandel. I dag finnes stereotypiene fortsatt, sier han. - For å komme ut av dette trengs at menighetene blir kjent med mennesker fra andre kulturer. Og kirkeledere og prester må gå i fronten. Det har skjedd i Storbritannia de siste årene. En del kirkeledere har tatt initiativ, og etniske menigheter som ble isolert tidligere har nå flyttet inn i kirker. Når fremmedfrykten blir konfrontert, ser en at det er ingenting å frykte. Vi trenger heller ikke å frykte muslimene; fortsetter han, - de fleste er vanlige, lovlydige borgere. Men du skulle ikke tro det, når du ser all oppmerksomheten ekstremistene får! Når menigheter overvinner fremmedfrykten, resulterer det i en del gode tiltak, forteller Trotman videre. - Flere av de store etablerte engelske kirkene gjør blant annet et viktig arbeid mot myndighetene, og utfordrer dem til å føre en mer human flyktningpolitikk. Særlig anglikanerne er dyktige til det. Katolikker og metodister arbeider blant annet inn mot katolske skoler som mentorer for svarte elever som ikke gjør det så bra. Det har gitt resultater. - Dere erfarte å bli ekskludert fra britiske menigheter. Hva tenker du om hvordan en skal bygge menigheter, som homogene fellesskap eller flerkulturelt? - Begge fungerer. I England finner du nå menigheter med opp til 60 nasjonaliteter. Kensington Temple, en baptistkirke i London, er blant dem, og fungerer utrolig bra som multikulturell menighet. Det er viktig at vi forstår at enhver ønsker å styrke og opprettholde sin kulturelle identitet, og å høre Guds Ord på eget språk. Det skjer i mange mindre fellesskap i de flerkulturelle menighetene. Men samtidig ser de det som forener på tvers av etnisitet, og alle kommer sammen for å feire gudstjeneste. Råd til norske ledere - Den nye flerkulturelle virkeligheten er likevel en stor utfordring for den lokale menighet. Hvilke råd kan du gi til kirke- og menighetsledere i Frikirken og Norge? - For det første må de innse at de som har kommet til Norge, blir. De drar ikke. For det andre må ledere begynne å finne utav hvordan disse tenker, hvem de er. Gå inn i en prosess på det, møt dem og lytt til dem, - utfordre frykten! For det tredje er det viktig å gripe mulighetene en får. Møt hverandre rundt middag og lunch, tilby innvandrermenigheter kirkelokale. Begynn å samarbeide om brylluper og andre kirkelige ritualer. Evangeliser sammen. Og for all del, legger han til: Ikke sett i gang tiltak rettet mot innvandrere uten at de er med på det selv! Arlington Trotman er også opptatt av å formidle en teologisk forståelse som han mener er en nøkkel for det flerkulturelle fellesskapet: - Som store tenkere har poengtert, kan vi bare snakke om Gud i relasjon til oss selv. Den hellige Augustin, som i likhet med flere store kirkeledere var nordafrikansk – det kommer sjelden fram – sa at Gud er Gud for meg (og alle), manifestert i Jesus Kristus. Vår kristne identitet, kirkens identitet, har sitt utgangspunkt i Gud for oss. Og han gjør ikke forskjell på folk. Alle blir inkludert av Gud, men kulturelt og politisk er vi blitt splittet. Bilde: Teologen Arlington Trotman utfordrer norske kirke- og menighetsledere til å gå foran i å bygge relasjoner med innvandrere. Foto: Birthe Munch Fairwood |
||||||||||||
Avvist i kirken